Kategoriarkiv: SOAS

Å, SOAS

I dag fikk jeg en mail fra SOAS-studentunionen. Det får jeg forsåvidt hver dag, men i dag var det en overskrift som fikk meg til å faktisk lese innholdet.

THE SOAS YURT NEEDS YOU!!!

Our beloved Union yurt is in a sorry state. Sticks are broken, the crown is snapped, the walls have caved in and the felt is falling apart. It’s so bad it yurts! As a result the Union is looking to build a team of dedicated yurt carers, who will love and care for the yurt in its (not so) old age. It promises to be a great project and those involved will gain many new yurt skills, in fact you will likely become an exyurt in all yurt repairs.
If you have any experience in yurt maintenance, have ever lived in a yurt or just want to learn about a yurt then yurt gonna love this project.

Skolen min har en jurt. En egen skolejurt. Som trenger en egen gruppe skolejurtpassere.

Jeg tror favorittdelen min med denne mailen er at de antar at opptil flere av mottakerne har bodd i jurt før – og at de antakelig har rett.

Ordspillene kommer på andre plass.

Skriv en kommentar

Jeg har vært her en måned

Her er noen notater.

1. Jeg var helt forberedt på å kalle lærerne mine ved etternavn og «Professor» this og «Doctor» that, men så kjører de visst fornavnsregel her også. De må ha fått inntrykk av at vi nordmenn er superformelle.

2. Venstrekjøring tar knekken på meg. Jeg er veldig dårlig på å skille høyre og venstre, og jeg greier ikke få tak på kjøreretningen her. Jeg skjønner rett og slett ikke hvilken vei jeg skal se, selv om de gjør sitt beste for å hjelpe meg:

En dag kommer jeg til å bli påkjørt.

3. KitKat er nesten som KvikkLunsj.

4. Jeg merker faktisk en forbedring i engelsken min. Jeg er egentlig slett ikke så verst til å skrive akademisk engelsk, men hver gang jeg skal snakke blir det litt «Like, that thing with that stuff, you know?». Det er det samme med lytteferdighetene mine. Jeg har gått glipp av ekstra ost på hamburgeren min fordi jeg trodde det var chips jeg takket nei til, og det er jo grunn nok i seg selv til å bli bedre i muntlig engelsk. Men nå merker jeg sakte men sikkert at jeg forstår mer av det som blir sagt, selv om det blir sagt veldig raskt, og jeg blir mindre sliten av å prøve å dechiffrere London-dialekt.

5. SOAS er en hippieskole. Hver onsdag er det et stort frøutsalg i fellesrommet på Russell Square. I tillegg var det visst en hel leilighet som brant ned på Dinwiddy i fjor pga en hasjplantasje som feila.

6. Likevel er det flere hipstere enn hippier her. Så det er kanskje ikke så hippie likevel? En venn spurte meg her om dagen om hvor mange personer med dreads jeg så per dag, og jeg svarte som sant var at det kom an på hvor lenge jeg var på skolen. Litt hippie, kanskje.

7. Jeg skjønner fortsatt ikke hvilken bydel jeg bor i. Er det Bloomsbury, Camden eller Islington? Tror kanskje det er Camden. Men er ikke helt sikker.

8. Engelske brødskiver er mer fancy enn norske, men det er bare fordi de skjærer dem på skrått istedenfor rett over. Det føles som å spise en stor kanapé.

9. Okei, folkens, jeg har nådd en milepæl her: Jeg har innlevering i kinesisk oversettelse 12. november, og gjett hvem som allerede er ferdig? Jeg drives primært av deadlinespøkelset, så dette tror jeg aldri har skjedd før. Har riktignok en annen innlevering samme dag som jeg ikke en gang vet hva skal handle om, og som jeg langt mindre har starta på, men den snakker vi ikke om.

10. Hvorfor putter de majones på alt?

Skriv en kommentar

Fagprat

Jeg har greid å pådra meg en yuedu-klone.

Da jeg tok plasseringstesten i kinesisk var det godt over ett år siden sist gang jeg hadde kinesisktimer, så da jeg ble bedt om å oversette «Jeg krysset grensen til Algerie og jobbet som barberer en stund, men da politiet fant meg banket de meg opp så begge beina mine gikk ut av ledd» fikk jeg det ikke helt til. Likevel fikk jeg beskjed om at jeg kunne få prøve en uke med både Chinese 301 og Chinese 302, og så velge en. Fagene er på samme nivå, tredje år av bachelor, men mens Chinese 301 fokuserer mest på lesing, litterær oversettelse og grammatikk, har Chinese 302 et mer muntlig fokus. Kinesiskstudenter ved SOAS pleier å ta begge fagene på en gang, men jeg hadde bare plass til ett av dem. Jeg valgte Chinese 301 fordi Chinese 302 hadde akkurat litt for store forutsetninger til å gi meg søvnløshet, og troppet opp på kontoret til skumle lærer Gao der vi ble enige om at vi skulle få slippe å forholde oss til hverandre det neste året.

Dette betyr fire timer med kinesisklesing hver uke. På mandager er det oversetting av litterære tekster. Vi oversetter tekster hjemme, og går gjennom dem i timen. Jeg har en liten oversetter i magen, og har det dermed veldig gøy. På tirsdager er det grammatikktimer, som er akkurat det det høres ut som.

Her er de andre fagene mine:

Politics of Development: Dette er et andre/tredjeårsfag i utviklingsstudier. Jeg har aldri hatt noen emner i utviklingsstudier før, men regner med at 40-gruppa mi i statsvitenskap kommer til å redde meg (kom igjen, «Introduksjon til politiske utopier», don’t fail me now).

Management in China: Jeg har aldri hatt noen emner i management-studier heller. Her regner jeg med at 40-gruppa mi i Asia-områdekunnskap vil redde meg.

Pop and Politics in East Asia: Nevnte jeg forresten at jeg aldri har hatt noen emner i musikk eller kulturstudier på universitetsnivå heller? Her håper jeg at all tiden jeg har brukt til å se på k-pop-musikkvideoer på YouTube vil være til nytte.

Ooog her om dagen oppdaget jeg litt for sent at Pop and Politics kun er et halvtårsfag, så jeg er nå på vill jakt etter et fag jeg kan ta etter jul for å opprettholde fulltidsstudentstatusen min. Jeg er ganske gira på et fag om Nord-Koreas historie, hvis bare foreleseren kan svare på mailen min snart sånn at jeg kan få meldt fra til studiekontoret. Kjære Erasmus-koordinator, det var virkelig ikke meningen å gi deg så mye ekstraarbeid!

Ting som er bedre på SOAS enn på UiO:
– Tutorials! I tillegg til den ukentlige forelesningen deles vi opp i mindre grupper med lærer der vi finleser pensum, holder presentasjoner og diskuterer.
– Gratis pensum! Lærerne i tre av fagene har lagt ut mesteparten eller alt av pensum på nettet i form av onlinekompendier. Det er bra, for jeg har allerede brukt mesteparten av pensumbudsjettet i den lokale kebabsjappa.
– Biblioteket har fem etasjer, masse obskure kinesiske tekster og det er som regel plass på datasalen i kjelleren.
– Junior Common Room – billig kaffe og saccosekker.
– Say it ain’t SOAS, Overheard at SOAS og SOAS memes
– SOAS er knøttlite, så man treffer folk man kjenner helt tilfeldig hele tiden og går og tar en kopp kaffe med dem.

Ting som jeg likte bedre med UiO:
– Forelesningene på UiO starter kvart over og slutter hel, så man har et kvarter på seg til å rekke neste forelesning. Her starter forelesningene hel og slutter hel, så på fredag må jeg spurte mellom to bygninger, og alltid velge om jeg må gå tidlig fra Management of China eller komme for sent til Pop and Politics. Heldigvis slipper jeg å løpe mellom Russell Square og Vernon Square, som er rundt tjue minutter å gå og som er alle SOAS-studenters store skrekk.
– Det er visstnok mus på SOAS-biblioteket som spiser alle bøkene? Jeg tror ikke de har det på UiO.
– Det at SOAS er så lite kan også være dumt. UiO er stort, så hvis man vil unngå folk man kjenner går det an.
– SOAS-hovedbygget har verdens. treigeste. heis. Den er helt vanvittig treig. I dag stod jeg og ventet i to minutter før jeg innså at jeg kunne gå til andre enden av gangen, ta trappa opp de fire etasjene og fortsatt være fremme før heisen.
– Det er ikke et ukeslangt prosjekt å melde seg opp i fag på UiO.

Andre ting: Jeg har funnet favorittoalettet mitt. Det er bortgjemt bak en ekstra vegg i andre etasje på biblioteket, og det er aldri kø der. Jeg vet også hvor jeg skal få tak i kaffe, hvilken hamburgersjappe som ligger nærmest Dinwiddy og hvordan jeg skal komme meg til skolen uten å måtte ta King’s Cross Road. Nå må jeg bare skaffe meg t-banekort og skrivebordslampe, så kommer ting til å falle på plass slik de skal.

Til mamma: Det om å bruke alle pengene mine på kebab var tull. Lover.

5 svar

Et musikalsk innslag

I dag hadde jeg min første forelesning i faget Pop and Politics in East Asia, som er morofaget mitt i år og som gir meg muligheten til å si at jeg har studiepoeng i k-pop (som jeg faktisk har skrevet litt om tidligere). Jeg ble litt bekymret da jeg stod på gangen før timen og oppdaget at mesteparten av de jeg stod sammen med var i gang med mastergrad i musikkvitenskap, men jeg tror likevel dette skal gå bra.

Omtrent det første som skjedde var dette:

Foreleser: Så, k-pop. Pop fra Sør-Korea. Er det noen koreanere her?
*en student rekker opp hånden*
Foreleser: Bare én? Ok, hvor i Korea er du fra?
Student: …Gangnam.

For en icebreaker! Studenten fortalte litt om Gangnam og hva man gjør der (kort oppsummert: shopping og festing), og så snakket vi om Gangnam Style en stund og kom fram til at den egentlig ikke er særlig representativ for k-pop generelt. Den er litt for morsom. I tillegg fikk vi vite at Gangnam Style har mange elementer fra den japanske sjangeren enka. Jeg kan ingenting om enka, så jeg gikk på YouTube og fant denne sangen, men kan fortsatt ikke egentlig uttale meg om forbindelsen til Gangnam Style.

Andre ting jeg lærte:
– Sang er en veldig sosial greie i øst-Asia, spesielt i Sør-Korea, og hvis du ikke blir med og synger på karaoke ødelegger du hele festen.
– Vestlige musikkforskere fokuserer veldig mye på kinesisk rock og undergrunn fordi det folk egentlig hører på i Kina, nemlig klissete ballader, er kjedelig å forske på.
– Copyright-lovverket i Kina er litt uklart. Ja, det sjokkerte meg også.
– Sangene til Girls Generation har egentlig ikke så mye politisk innhold.
– Koreansk slagverk er veldig bråkete. Dette var ikke noe foreleseren nevnte, men noe jeg fikk med meg fordi noen hadde koreansk slagverk-time i klasserommet ved siden av.

Så hørte vi på en koreansk hip-hop-låt om nudler.

Dette innlegget har ingen punchline, så her har dere London-versjonen av Gangnam Style som en bekjent viste meg for et par uker siden.


(for dere som har bodd under en popkulturell stein i sommer: her er originalversjonen)

Skriv en kommentar

Xiao Wang planlegger å være sosial

Det er ingen hemmelighet; jeg er så innadvendt at det gjør vondt. Jeg er en av de som synes grupper på over fire-fem mennesker begynner å bli litt vel mye og at «en sjanse til å treffe nye mennesker» høres mest ut som en straff. Mitt personlige helvete er en stor fest med masse fremmede. Samtidig tror jeg på at det er viktig å konstant utfordre seg selv, små skritt av gangen-style. Det var derfor jeg i det hele tatt endte opp med å tørre å dra til London alene.

Så jeg bestemte meg for å prøve noe jeg ikke har gjort før – bli med i en studentforening eller to. Det høres kanskje lite ut, men for meg, som synes det er ubehagelig å bestille pizza, var det å faktisk skulle oppsøke en gruppe fremmede mennesker og spørre om jeg kan få bli med i gjengen deres et ikke ubetydelig skritt.

I dag var det Freshers’ Fayre på Russell Square, og jeg skulle ønske jeg tok med meg kameraet mitt. Det var rytmeinstrumenter jeg aldri har sett før. Det var cupcakes og marxisme. Det var tibetansk fingerhekling. Det var spontane utbrudd av dans. Jeg holdt på å bli sparket i ansiktet av en gruppe mennesker som drev med capoeira. Sakte og forsiktig begynte jeg å skvise meg gjennom mengden.

Fem minutter senere var veska mi full av flyers og studentaviser med navn av typen «Red Youth», «Crossfire» og «Socialist Worker», men jeg hadde egentlig ikke fått med meg noe som helst fordi det var så mye folk. Så jeg tok en runde til.

«Street Dance». Nei takk.

«Cricket Club». Tror ikke det.

«Nyanga Panpipes Society». Nnnnei.

«Students for Sensible Drug Policy». Sensible drug- vent, hva er den lukta?

Jeg endte faktisk opp med å skrive meg på flere foreningers mailinglister, bl.a. et «geriljakor» (veldig uformelt kor som har overraskelseskonserter på t-banen og i supermarkeder, blant annet), en forening for religionsdialog og en sånn kulturutvekslingsgruppe for vestlige og kinesere.

Deretter gikk jeg for å registrere meg som medlem hos University of London Students Union, som er en felles studentorganisasjon for alle skolene i University of London-samarbeidet, blant annet SOAS. Jeg hadde hørt at de hadde gode treningsfasiliteter, og såvidt jeg har forstått er treningstilbudet til SOAS ikke særlig tilfredsstillende med mindre man tilhører en organisert sport.

Da så jeg at ULU har et Harry Potter-forbund.

Og jeg bare

Konklusjon: Dette året skal jeg synge på t-banen, få flere kinesiske venner, diskutere religion og spille rumpeldunk i Regent’s Park.

2 svar
Side 2 av 3123