Kategoriarkiv: Hverdag i Beijing

En blå dag i Wudaokou

I dag skjedde det noe underlig! Et kraftig regnskyll i går ser ut til å ha vasket bort mye av smogen, så da vi kom ut fra klassen kl. 12 i dag var det blå himmel! Blå himmel, kjølig vind og behagelig varme uten 80%+ i luftfuktighet! Det føltes litt som en veldig deilig norsk sommerdag, og det var meget snodig. For å illustrere, skal jeg vise hvordan utsikten fra rommet mitt vanligvis ser ut:

I dag så det sånn ut:

Legg spesielt merke til fjellene i bakgrunnen. Jeg har bodd her en måned og ante ikke at vi hadde noen fjell i nærheten. Håper på mer av dette!

(Kulturnotat: Kinesere liker også å snakke om været. Nyttig frase: Tài rè le! (太热了) – Det er for varmt.)

Tredje uke

Her er en litt forsinket oppsummering av min tredje uke i Beijing.

For det første: Min romkamerat Xiao Long er kommet hjem fra sykehuset. Hun ble innlagt forrige fredag, primært for dehydrering forårsaket av en betennelse. Nå er hun hjemme igjen! Da hun kom hjem igjen, ble jeg dårlig. Oh well!

Skolen går videre. Litt om opplegget: vi har tre fag, 口语 (kouyu, muntlig kinesisk), 汉语 (hanyu, skriftlig kinesisk) og 阅读 (yuedu, litteratur). Muntlig er favorittfaget mitt, og min lærer, Tan-laoshi eller Lærer Snakk (ironisk nok heter hun 谈, tan, som betyr å snakke/å prate), er veldig hyggelig og snakker så sakte at vi forstår det. Så er det skriftfaget, med Shi-laoshi (Lærer Stein) som er en kinesisk versjon av Eifring, grammatikklæreren vår fra UiO. Til slutt er det litteratur, som jeg synes er vanskeligst, med Ye-laoshi, eller Lærer Løv. (laoshi=lærer)

Sommerskolen varer fra 8 til 12, med to fag per dag. Vi har mye lekser, og diktatene kommer som perler på en snor. Som hjelpemidler har jeg kjøpt en ny, rosa elektronisk ordbok, som i tillegg til kinesisk-engelsk og engelsk-kinesisk ordbok har oversikt over matretter, ordtak, illustrert ordbok, ordspill, muntlige hjelpemidler, mp3-spiller, Paint, tre 80-talls nintendo-skytespill og en suspekt Flash-musikkvideo med en bikkje som prøver å myrde en annen bikkje med håndgranat. Denne herligheten skulle de ha 1500 yuan for, men Xiao Long, veltrent i prutekultur, fikk dem ned til 800 per stykk. Yeah!

Jeg har vært på to utflukter denne uka. Den første var en kveldstur for å se Peking-opera. Vi fikk se tre korte forestillinger. Den første, The Royal Horse (vi fikk undertekster hver gang de sang, så jeg skjønte hva som foregikk), handlet om en fyr som dro ut for å stjele den kongelige hesten, drepte to vakter, stjal hesten og dro hjem igjen. Den andre handlet om en ung jente som var ute for å fiske sjøpølser til sin syke mor. Den siste, The Monkey King, var et utdrag fra den lengre historien Journey to the West, og var en lang slåssescene mellom apekongen og en person jeg tror var en munk. Mye fin koreografi og akrobatikk!

Den andre var nå på søndag, og det var først en tur til Himmeltempelet, og så en tur til Perlemarkedet. Himmeltempelet var vakkert bygd, men temperaturen var et lite skår i gleden. Denne uka var ufattelig varm, og denne dagen rant svetten i strie strømmer mens man prøvde å ta tilbake væske med vann fra flaske man lett kunne trukket te i. Perlemarkedet hadde mye interessant (jeg så noen fine steampunk-inspirerte lommeur og mange pene smykker), men selgerne er svært aggressive, roper og tar tak i en. Det gjelder å ignorere, ignorere, ignorere, som den mer markedsvante Xiao Long lærte meg. Kameraet mitt gikk tomt for batteri, men Xiao Long har masse bilder som kan sees senere.

I morgen skal jeg avsted på utflukt til Shandong, en provins sør for Beijing. Blir borte til søndag. Gleder meg!

Taxi!

Som innehaver av den eksotiske tilstanden «vestlig» i Beijing har jeg disse to ukene tatt drosje flere ganger enn jeg har gjort i Norge på to år. Jeg går selvsagt til skolen, man er jo norsk, men siden jeg ikke har funnet helt ut av bussystemet ennå og drosje koster 2 yuan (1 yuan = ca. 1 kr) pr kilometer er det lett og billig å få skyss. Jeg tenkte jeg skulle vie en post til kinesisk transport og da særlig drosjer, som en liten ressurs for de som skulle finne på å komme hit og besøke meg.

1. Kinesiske drosjer =/= norske drosjer

Min sjåfør i dag het herr Liu, var meget pratsom og mente at min kinesisk «hái kěyǐ» (går an). Han slapp store spyttklyser ut av vinduet, slapp stadig rattet for å gjøre qigongøvelser med hendene og pekte på bilister og fotgjengere han ikke likte trynet på med fingrene og lagde pistollyder. Bilen hadde i det minste et sikkerhetsbelte som virket, og han lærte meg å be om kvittering (wǒ yào fāpiào, 我要发票).

Her i Beijing har jeg fått intrykk av at folk mener at blinklys er en høflighetsgest, det å sjekke blindsonen er for pyser og filoppmerking er veiledende. Det å bruke bilhorn er en god måte å si egentlig hva som helst på, og det eneste de stopper for er toget. Nå kjører drosjesjåfører i 60 i 30-soner hjemme også, men her følger visst alle dette trafikksystemet: vanlige trafikkregler med et snev av anarki, litt som på Kreta. Bilene har godt standard, altså, det virker bare av og til litt rart at de ikke er mer… bulkete.

Min sjåfør tilbake igjen vet jeg ikke hva het, for jeg satt i baksetet. Under den turen oppdaget jeg at man får et lite adrenalinkick av nær-døden-opplevelser. Vi kom oss helskinnet hjem, som alltid. For på tross av at jeg aldri hadde tord å kjøre selv på Beijing-ringveiene, er folka her i det minste vant til det, og vet hva de skal gjøre. Stort sett.

2. Litt om Beijing-transport og vei

1. Be alltid om drosjekvittering! Det rådet fikk vi før vi dro, og det fikk jeg bruk for i går da jeg mistet lommeboka mi idet jeg gikk ut av drosjen. På kvitteringen står det nemlig nummeret til drosjen du satt i og telefonnummeret til drosjesjåføren. Jeg er ikke helt stødig i mandarin ennå, så da jeg ikke fikk tak i min egen språkkamerat, ringte vår nye tredagers-husgjest sin egen og ba henne ringe sjåføren. Etter tre pinefulle kvarter fikk jeg lommeboka tilbake! Og det hadde jeg ikke hvis jeg ikke hadde fått kvitteringen, da hadde den vært tapt for alltid og jeg hadde vært nødt til å leve på lån fra andre de ukene det ville tatt å få nytt bankkort.

2. Heng deg på en kineser når du skal gå over veien hvis det føles farlig. Det spiller stort sett ingen rolle om du har grønn mann, det vil uansett komme biler. De kommer sannsynligvis ikke til å kjøre på deg, men det føles litt sånn i starten (jeg har hørt fra førstehåndskilder at hvis du har vært i India fra før kommer dette til å gå helt fint). En blir vant til det, for en må jo over veien.

3. En tur med buss koster som regel 1 yuan, en tur nede i metrosystemet koster 2. Du kan kjøpe transportkort for 20 yuan på metrostasjonene og fylle det på med så mye du vil. Jeg har hørt rykter om at de 20 yuan’ene er et depositum som du får tilbake hvis du leverer tilbake kortet, men dette har jeg ikke fått bekreftet.

Drosjer har som regel 10 yuan i startavgift for de første 3 km, og så 2 yuan pr km. Husk å kun ta de offisielle drosjene – du ser lett hvilke det er, de er nemlig tofargede; gule og en annen farge, og er fra Beijing drosjeselskap. Som regel er det 1 yuan mer enn det som står på taksameteret, til bensin. Da mange drosjesjåfører ikke prater engelsk, er det lurt å ha adressen på papir med kinesiske tegn. Hvis sjåføren er usikker på hvor det er, er det som regel lett å praie en annen drosje.

3. Ordliste!

Taxi: chūzū qìchē 出租汽车 (tsjo-tsu-tsji-tsje)

Buss: gōnggòng qìchē 公共汽车 (gång-gång-tsji-tsje) eller jiàochē 客车 (djiao-tsje)

T-bane: dìtiě 地铁 (di-tje)

Billett: piào 票 (pjao)

Kvittering: fāpiào 发票 (fa-pjao)

Hvor mye koster det?: duōshao qián 多少 (duo-sjao tsjien)

Still gjerne spørsmål hvis du har!

En uke senere

Jeg har vært ca. en uke i Beijing nå. Den kan stort sett oppsummeres med ordet «klamt». Alt er klamt, særlig vi nordmenn, ferske fra friske ferie-Norge. På siden her ser dere utsikten fra mitt nye soverom, og jeg håper inderlig og naivt at det grå er tåke. Vi (jeg og romkamerater Xiao Long og Xiao Wu) kom til Beijing, døgnville og aircondition-forkjølede, tirsdag formiddag, og booket inn til noen særs harde senger på Peking University Youth Hostel i bydelen Wudaokou nordvest i Beijing, som vi nå er bosatt i.

Vi brukte bare tre-fire timer på å finne leilighet. Megleren vår er hjelpsom og blid, og husvertinnen vår er stort sett stressa, men virker ærlig. Xiao Long sin seng hadde et stort hull i bunnen, sofaen er grellere enn grell og jeg har en steinhard Pikachu/Looney Tunes-madrass, men vi er fornøyde. Neste dag fikk vi flytte inn. Boligmarkedet er altså ganske annerledes enn i Norge.

Vårt første måltid i Kina. Jeg spiste bare noen munnfuller, mest fordi nudlene var av stein. Kanskje skal man ikke kjøpe ferdigtilberedte matbutikknudler klokka ni om kvelden når man ikke vet når de ble kokt. Ikke rart han butikkfyren var ivrig etter å bli kvitt dem.

Selv om klimaet ikke er helt passende meg og jeg skulle ønske de ikke brukte hvitt lys overalt, har det vært en fin uke. Jeg har overlevd på god og billig sushi, utforsket den vakre campusparken, kjøpt spisepinner med pekingoperatema, holdt meg frisk og forelsket meg hodestups i et kinesisk strengeinstrument jeg ikke kan navnet på. Jeg tror heller ikke jeg er blitt lurt av noen. Og i dag var første skoledag, og det var fint selv om jeg forsov meg og ble overrasket av pøsregn. Campus er nydelig, min nye språkpartner er hyggelig, og jeg kom enten inn i klassen for de som gjettet riktig eller de som gjettet feil på plasseringsprøve*. I morgen er det skole og IKEA, for i motsetning til folka som valgte madrassen min greier jeg ikke helt å sette pris på sunnheten ved harde senger.

Notat om navn:

Det kinesiske ordet xiǎo (小) betyr «lille» eller «liten», og er et prefiks som brukes med navn. Xiao Wang blir altså «lille Wang», og det er forøvrig hyggelig å bli kalt det av jevnaldrende eller eldre.

Xiao Long er roomie nr. 1. Hun liker å danse og drikke te.

Xiao Wu er roomie nr. 2. Hun er egentlig politi, og det liker jeg å påpeke.

*Vi hadde kvalifiseringsprøve tidlig på dagen. Den var sinnsykt vanskelig. Vi ble advart av fjorårets studenter om at det ikke var noe poeng, den ville vi ikke klare. Så det var litt spekulasjon rundt om det var en egentlig plasseringsprøve, og hvordan de så ville fordele oss når alle egentlig gjettet på det meste.

Side 4 av 4« Første...234