Det er ingen hemmelighet; jeg er så innadvendt at det gjør vondt. Jeg er en av de som synes grupper på over fire-fem mennesker begynner å bli litt vel mye og at «en sjanse til å treffe nye mennesker» høres mest ut som en straff. Mitt personlige helvete er en stor fest med masse fremmede. Samtidig tror jeg på at det er viktig å konstant utfordre seg selv, små skritt av gangen-style. Det var derfor jeg i det hele tatt endte opp med å tørre å dra til London alene.
Så jeg bestemte meg for å prøve noe jeg ikke har gjort før – bli med i en studentforening eller to. Det høres kanskje lite ut, men for meg, som synes det er ubehagelig å bestille pizza, var det å faktisk skulle oppsøke en gruppe fremmede mennesker og spørre om jeg kan få bli med i gjengen deres et ikke ubetydelig skritt.
I dag var det Freshers’ Fayre på Russell Square, og jeg skulle ønske jeg tok med meg kameraet mitt. Det var rytmeinstrumenter jeg aldri har sett før. Det var cupcakes og marxisme. Det var tibetansk fingerhekling. Det var spontane utbrudd av dans. Jeg holdt på å bli sparket i ansiktet av en gruppe mennesker som drev med capoeira. Sakte og forsiktig begynte jeg å skvise meg gjennom mengden.
Fem minutter senere var veska mi full av flyers og studentaviser med navn av typen «Red Youth», «Crossfire» og «Socialist Worker», men jeg hadde egentlig ikke fått med meg noe som helst fordi det var så mye folk. Så jeg tok en runde til.
«Street Dance». Nei takk.
«Cricket Club». Tror ikke det.
«Nyanga Panpipes Society». Nnnnei.
«Students for Sensible Drug Policy». Sensible drug- vent, hva er den lukta?
Jeg endte faktisk opp med å skrive meg på flere foreningers mailinglister, bl.a. et «geriljakor» (veldig uformelt kor som har overraskelseskonserter på t-banen og i supermarkeder, blant annet), en forening for religionsdialog og en sånn kulturutvekslingsgruppe for vestlige og kinesere.
Deretter gikk jeg for å registrere meg som medlem hos University of London Students Union, som er en felles studentorganisasjon for alle skolene i University of London-samarbeidet, blant annet SOAS. Jeg hadde hørt at de hadde gode treningsfasiliteter, og såvidt jeg har forstått er treningstilbudet til SOAS ikke særlig tilfredsstillende med mindre man tilhører en organisert sport.
Da så jeg at ULU har et Harry Potter-forbund.
Og jeg bare
Konklusjon: Dette året skal jeg synge på t-banen, få flere kinesiske venner, diskutere religion og spille rumpeldunk i Regent’s Park.
