Forfatterarkiv: Xiao Wang

Side 18 av 27« Første...10...171819...Siste »

Great Wall Revisited

Det blir ikke mye skriving når det er mye som skjer men lite å nevne. Dagene tilbringes på skolen – en ny prøverunde nærmer seg med stormskritt – og skjønt vi fikk hyggelig besøk fra Norge var det jo de, og ikke vi, som besøkte ulike steder i Beijing mens vi var på skolen. Jeg har lenge vært klar over at november betyr snart hjem, men da jeg her om dagen innså at det bare er fire og en halv uke igjen til hjemreise fikk jeg litt panikk, med tanke på alt jeg ennå ikke har rukket å få med meg. En av tingene jeg ønsket å gjøre i løpet av turen var å se den ville, urestaurerte delen av Den kinesiske mur – og det har jeg nå fått gjort!

Kouyu-læreren vår bestemte seg nemlig får at han ville ta med oss og en annen klasse han hadde ut på tur. Siden det er blitt dårlig med klassetur etter Shandong, slang jeg meg selvsagt på. Lærer Deng, som han heter, bestemte seg for å få leid en mianbaoche – en såkalt brødbil, altså en minibuss – og ta oss med til en del av Muren som ikke var turistifisert.

Ut på tur bar det, og for en tur det var! Himmelen var gnistrende blå, lyset sylskarpt og luften klar som glass.

Det var så altfor lett å forelske seg i denne delen av Muren – jeg har allerede vært på den delen av Muren som heter Mutianyu, og hvis dere sammenlikner bildene derfra ser dere lett forskjellen. Vi fikk dessverre ikke klatret så langt opp som vi ville, da lærerne etterhvert bestemte seg for at det var på tide å gå ned igjen og spise lunsj – og det passet egentlig bra, for akkurat da gikk kameraet mitt tomt for strøm.

Vi dro ned igjen til en liten fjellandsby og fikk lunsj, med dumplings, suppe, et grillet og krydret lammelår, søte epler og de friskeste agurkene jeg noensinne har spist, mens vi gjettet kinesiske gåter og sølte overalt, slik kinesisk skikk tilsier.

Denne delen av Muren kalles Dazhenyu, ligger ca. en og en halv times kjøretur unna Beijing by og er helt fantastisk. Håper ingen noensinne finner på å restaurere den.

Flere bilder kommer!

Helt sikkert effektivt

På lørdag stakk jeg på ny tur til Muren – denne gangen en av de ville, upolerte delene. Turen var fantastisk, og bilder kommer, jeg må bare lade opp kameraet mitt igjen. Det er bare en liten detalj jeg vil nevne først.

Turen var en klassetur med kouyu-klassen, men da jeg dukket opp (som førstemann – som alltid, selv om jeg bare var ti minutter for tidlig) dukket det opp folk jeg aldri hadde sett før og noen fra hanyu-klassen min. Jeg spurte hvordan de hadde fått bli med, og de sa:

«Nei, kouyu-læreren din er læreren vår i et valgfag vi tar.»

«Å ja, hvilket valgfag?»

«Såpeserievalgfaget.»

«At det var?»

«Vi ser på såpeserier.»

De har et eget valgfag for såpeserier.

Nevnte jeg at jeg liker Kina veldig godt?

Hvordan jeg muligens fikk meg en creepy kjæreste fra Hangzhou

Gutter som forsøker å sjekke meg opp viser seg ofte å ikke være spesielt sosialt kapable, har jeg oppdaget. Dette er historien om hvordan jeg plutselig fikk meg en creepy potensiell kjæreste fra Hangzhou.

I lunsjpausen i går hadde jeg satt meg ned i det klasserommet jeg skulle ha kouyu for å forberede meg til timen. Etter en stund ble jeg prikket på skulderen. Den kinesiske gutten bak meg forsøkte å få min oppmerksomhet med et stykke papir.

你好!我可以认识你妈?

sa lappen. Jeg skjønte hva som stod der, men selv etter fire måneder i Kina er jeg fortsatt ikke blitt helt vant til… den heller direkte metoden en del folk bruker her. Jeg så spørrende på ham. Han skrev igjen.

May I be your friend

«Å,» tenkte jeg. «Skal du ha språkkamerat, du?» Sist gang noen ville ha språkkamerat ble jeg og Xiao Wu forfulgt i ti minutter helt fram til t-banen, så dette var hakket mindre ekstremt. Han begynte å spørre meg ut, via denne lappen – hva jeg het, hvor jeg var fra, hvor gammel jeg var. Jeg fortalte ham det. Han lyste opp.

me too

you looks beautiful

I det øyeblikket oppdager jeg at han har en sånn stygg bart som noen kinesere bestemmer seg for å anlegge, selv om de aldri ser ut til å være disponerte til å få til en noenlunde ålreit bart. Hvis du har sett det, vet du hva jeg prater om.

Men, jo. Jeg vifter det bort. Noen kinesere er uvant direkte på akkurat det, og jeg liker å benekte ting.

Så vil han møte meg senere. Jeg sier at jeg dessverre ikke har tid, jeg får venner på besøk.

Det er trist, synes han, for han drar hjem til Hangzhou snart. Han er bare på kortidsprogram her, nemlig. Så vil han ta bilde med meg. Fordi jeg er så beautiful.

Gutten, som bare blir mer og mer underlig for hvert sekund som går, forteller mer om seg selv, fortsatt via denne papirlappen. Han har vært i Norge, sier han. Og Sverige også. Han lekte en gang med tanken på å flytte til Sverige. Men han ga det opp, forteller han. «I love my motherland.»

Så, jo. Han skulle tilbake til Hangzhou. Men jeg måtte bare komme og besøke ham! Han bodde ved siden av en innsjø! Så lagde han et kart til meg, sånn at jeg skulle kunne finne ham.

Nei, seriøst. Det så akkurat sånn ut.

Jeg nikket høflig. Det var fint, nå visste jeg hvor jeg skulle lete. Han nikket ivrig. Men nå skulle han la meg være i fred med mitt, sa han generøst. Jeg svarte at det var hyggelig å møte ham. Han nølte et øyeblikk, og skriblet ned

Suddenly I get a strong feeling to kiss you. Haha

Øøøh.

Det var visst ikke språkpartner han var ute etter, nei.

«Ha… ha?» svarer jeg, og snur meg. Samtalen var over.

Så er det kouyu. Læreren forklarer oss hva vi skal svare hvis en av motsatt kjønn inviterer oss til å bli med dem på fotballkamp eller kino eller liknende. «Yi yan wei ding», «Det er en avtale». Hvis du bare svarer «Ja, det kan vi», så er det automatisk en date, og da er dere kjærester, sier han. Enkelt og greit, tydeligvis.

Jeg tenkte meg om. Denne fyren hadde spurt meg om han kunne få mailadressen min før han ble creepy. Jeg ga den til ham, siden mail er lett å blokkere.

«Betyr det at jeg i praksis ble sammen med han fyren med den snodige barten?» spør jeg Vestlandet, som sitter ved siden meg. «Klart det,» svarer hun.

Jeg skjønner ikke spillereglene til sosialt snodige kinesere.

Dammit.

En ettermiddag i parken

På mandag var jeg helt klar for vinter, men de siste dagene har solen gløttet fram igjen, himmelen er igjen blitt blå, og jammen var det ikke plutselig blitt norsk augusttemperatur. Forvirrende, men helt greit for meg.

I dag syklet jeg hjem fra skolen, da jeg plutselig hørte erhu-toner. Utenfor bygget vårt på Wudaokou, avskjermet fra trafikken, ligger en liten park med trær, en åpen plass og en gang med tak over og benker. Her satt en gammel mann og spilte erhu, mitt kinesiske favorittinstrument.

Det var egentlig kvalmende idyllisk. Inne i den lille, paviljongaktige gangen satt han og spilte, noen ganger pent, noen ganger skjærende, mens han ventet på at laknene han hadde hengt opp mellom søylene skulle tørke. Jeg trillet sykkelen min bort, dro fram Drømmen om det røde rom og spionerte på folk.

En ung jente med rockering pratet med ham i blant. Jeg vet ikke hva de snakket om, men de smilte. Hun var forøvrig veldig flink med rockering, hun holdt på veldig lenge. En kvinne med et lite barn så på. En fyr med gule tenner sov på benken ved siden av.

Jeg satt der kanskje en halvtime, nøt ettermiddagssolen som skinte ned mellom slyngplantene over meg og hørte på erhu. Jenta la fra seg rockeringen og begynte å strekke ut og øve qigong. De pleier å øve qigong om morgenen her i parken; av og til, når jeg sykler til skolen, er jeg heldig og får et glimt. Det er første gang jeg har sett det så nært.

Jeg er ikke vanligvis en som sitter og ser etter de små øyeblikkene. Men i dag kunne jeg sitte og tenke for meg selv at ja, jeg trives egentlig ganske godt her i Kina.

Bildet er linket.

Essensiell mandopop del 1

Jeg hadde ikke noen spesiell kjennskap til mandopop før jeg begynte med kinesisk, og jeg tviler på at jeg er noe særtilfelle. Derfor har jeg bestemt meg for å legge ut noen av de bidragene til mandopop som er så kjente at selv jeg har fått dem med meg. Det er for dere der hjemme, ikke for eventuelt Kina-kyndige som skulle stikke hodet innom og bare: «Særr liksom, denne sangen er jo sånn hundre år gammel.»

Mandopop er en gren av c-pop (kinesisk popmusikk), og er ganske enkelt pop som synges på mandarin – og for å klargjøre det med en gang: mandarin er en talt dialekt (uansett hva Dan Brown prøver å få deg til å tro), brukes som dagligspråk i nord og læres på skolene over resten av Kina.

Her er sangen som introduserte meg til mandopop. Gjenganger på karaoke, selv om alle bare kan én linje (gjett hvilken). Skal gaules.


Side 18 av 27« Første...10...171819...Siste »